My world, with my words

Så nett The Swan på tv3, kjempe greit at de har slått sammen to av de seriene jeg hater mest: Fear Factor og Ekstrem Forvandling. Her vinner man hvis man er misfornøyd med eget utseende, ikke egentlig har noen grunn for ta plastiske operasjoner (det skjer faktisk at mennesker kommer inn på ekstrem forvandling pga medisinske grunner) absolutt ikke er i stand til å selv påpeke egene "skavanker", tåler smerte og om kirurgen er på godlag. Gud så kjekt!!!

 og hvis man blir pen nok får man lov til å konkurrere med ekte "super"modeller om hvem som er penest... så det blir en konkurranse om hvem som hadde best plastiskkirurg!
minuset er jo at det å være gjennomsnittlig blir en grunn for unge jenter og gutter å vurdere omfattende operasjoner... men det går nok bra, vi har nå klart oss gjennom både Big Brother og Robinson Utopia

Storebroren min sier jeg ville sluppet unna med mord, og av og til tror jeg han har rett. jeg slipper unna med det aller meste, jeg blir aldri skikklig "tatt". så siden jeg har tro på at alle valg bør få konsekvenser har jeg valgt å legge ut mine "værste" tabber/handlinger.
(nå er jeg usedvanlig snill så ikke få for store forventninger;-)

• rømme fra en fyr på togstasjonen
  dette var vel for ca et år siden, møte han på en fest, var på nachspill med han og et sted mellom kl ni og kl tolv fant han ut at den sikreste måten på å få meg i sengs på var å prøve å penetrere nakken min med pekefingeren sin. merkelig hvor forskjellig to mennesker kan oppfatte en situasjon!! jeg hatet det, sa han skulle slutte og truet med å brekke fingerene hans hvis han ikke fikk de "for pokker unna halsen min!" merkelig nok tok han ikke hintet og etter tre timer, hvor jeg løper panisk rundt i rommet for å unnslippe dødens fingre, gidder jeg ikke mer og løper fra togstasjonen. han blir stående igjen og venter vistnok i to timer.
• stakk storebror med skistav
  jeg var vel kanskje syv år og da var storebror ni eller ti, vi kranglet om et eller annet tåplig, tror det var hvem som skulle bruke akebrettet. situasjoen kommer ut av kontroll og jeg stikker med all makt den spisse enden av skistaven inn i "lykkesonen" hans.
  storebror begynner å grine men merkelig nok så sladdrer han ikke, det hadde jeg gjort.
• lek og stikk
  når jeg var liten hadde jeg ingen jente-venner, tror ikke jeg fikk en ordtlig jentevenn før jeg begynte på skolen. men mamman min ville så veldig at jeg skulle leke med jenter så hun "tvang" meg til å leke med en liten jente som bodde nedi veien. så jeg tuslet ned, lekte med henne i de pålagte 30minuttene. så kommer den delen som jeg av og til angrer på: etter en halv time foreslo jeg alltid at vi skulle leke gjemmsel, hun måtte alltid stå. og når jeg skulle gjemme meg løp jeg hjem. til mitt forsvar: mamma sa jo at jeg måtte leke i en halv time!
• buss-sniking
  det har jeg gjort akkurat en gang, og jeg har så skyldfølelse at bare tanken på det gjør meg kvalm. til mitt lokale busselskap: unnskyld.
• butikknasking
  for å gjøre det her så kort og smertefritt som mulig, her er en liste over alt jeg har stjelt: to pakker med tyggis, en cola, to is, og en løk(vet ærligtalt ikke hvorfor!)
• størst løgn til mamma og pappa
  "nei, jeg har ikke tatt (sett inn pengesum)"
  "nei, det har ikke vært en fest her i helga"
  "nei, jeg lover at han sov på sofan hele kvelden"
  "nei, det har jeg ikke gjort!"

så det var det, nå har jeg erkjent mine synder, hvis jeg hadde vært katolsk og dere hadde vært patere hadde jeg vært på ekspressveien mot paradis.  jeg har det faktisk litt bedre nå, kanskje jeg skulle lagt ut en liste over stygge tanker som har fart gjennom hodet mitt... eller kanskje ikke!

jeg savner gutter,
jeg savner å ha en samtale som ikke innholder ordene: negler, mens, fett og hår.
jeg savner å spille bilspill med livet som innsats.
jeg savner å kaste popkorn som en del av et argument.
jeg savner noen som vet hvordan man spleiser en ledning.
jeg savner noen som kan få meg ut av en elkjøp-butikk med riktige varer på under en time.
jeg savner noen som ikke klager på vonde sko en sen lørdagskveld.
jeg savner noen å slåss med.
jeg savner gutte-gutter.
pokker heller... kanskje på tide å reise hjem en tur, så får jeg lekt litt med kameratene mine!?!
vil ikke ha kjærste, vil ha kamerater innen ti kms omkrets!!!

men nå er det mindre enn tre uker til jeg reiser til tyrkia....

jeg har funnet det absolutte tidssluket, vaskemaskiner! hele dagen er satt av til å hente, og levere klær til vask. og det er så kjedelig!!
liten innsikt i hvordan vasking foregår hos meg:
1- bruk klær til jeg føler at de er skittene, som er litt fortere enn andre mennesker vistnok.
2- saml alle klær på rommet, viktig at de havner på golvet og ikke i skapet eller i en skittentøyskurv.
3- sørg for frie nødutganger og stier til tv og seng.
4-la vente i fire til fem dager
5- saml skittentøy i poser etter farge, og vasketempratur, ved tvil: ring mamma.
6- la vente i tre dager.
7- ta i bruk bunadsstrømper i ren desperasjon på grunn av mangel på sokker.
8- vent til fredag.
9- stress hele dagen med å tussle fram og tilbake til vaskeriet som en galning.
10- innse fire sekunder for sent at en sort topp har havnet i vasken med hvitt
11-dekk hele gulv arealet med tørkestativ, sørg for frie nødutganger og sti til tv og seng
12- love seg selv at neste gang kjøper jeg engangs klær!

er nå midt i mellom 10 og 11, jeg hater fredager!!!
jeg savner mamman min og det å ha vaskemaskin innenfor samme boenhet.
 

så filmen for første gang i dag... og nå er jeg kjempe lei meg, er det mulig at en film kan dekke alt jeg har av følelser? burde det ikke være en lov mot å gjøre filmer så forbanna like min virklighet?!!
var livredd gjennom hele filmen for at hun skulle dø, begå selvmord eller noe annet dumt. og nå er jeg så fanget av filmen at jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å kunne gå på forelesning i morgen... pokker, og det hadde jeg jo lyst til og jo!! (okay, ikke egentlig, men liker å tro det)
nei... det var ikke kult!!

 Som vanlig kikker jeg innom noen hoder (les: blogger) før jeg går å legger meg, det er alltid greit å forsikre seg om at jeg ikke er så forvirret og anderledes enn alle andre. og når jeg var på omvisning rundt i hodet til landets fremtidige ledere så kikket jeg innom her. 
(legg merke til første link, er svært stolt!.... håper den funker da.)
og da begynte jeg å tenke... og jeg tenkte lenge, og har kommet til konklusjonen at jeg har et a4-liv, ikke litt firkantet og normalt. det er pokker til å bli kvalm av så kjedelig livet mitt kommer til å bli!!! jeg kommer til å få en utdannelse i noe som jeg ikke egentlig liker, gifte meg med noen jeg egentlig ikke kommer til å kjenne, få unger jeg ikke egentlig vet hva jeg skal gjøre med, og dø på samme gamlehjem som fire genrasjoner av familien min har død på.
på gravstenen min vil det stå: "her hviler lene, som forventet"
disse årene skal være de mest spennende og ville årene i mitt liv og jeg bruker altfor mye tid på å bekymre meg over studielån, bukser, pupper og gjeld.
jeg burde sjangle vilt i gatene, hoppe i strikk, knulle meg gjennom et fotballag... et eller annet må jeg gjøre!! vil en heisa tur til tyrkia være høydepunkt i mitt ungdomsopprør?


nå er jeg lei meg, tror jeg lever farlig og spiser kjeks til jeg føler meg bedre, kanskje til og med et glass saft...

i går var jeg kjempe snill hjalp vennine å rydde leiligheten sin, egentlig var det vel mer å spa ut alle posene og kvitteringene hun hadde på gulvet, lempe det i svære ikea poser og kaste det. men hun var veldig fornøyd og som belønning: dagbok lesing!!
jeg ELSKER å lese dagbøker, det er bedre enn tv, det er bedre enn film, av og til er det bedre enn direkte liv. det er som å kikke inn i hodet på en person og se alle hemmligheter og små blemmer og tabber... ingen ting er som å lese hva som egentlig skjedde den kvelden eller hvem som gjorde hva mot hvem for et år siden. og jeg kjenner ikke de menneskene jeg leser om en gang! det er som å se glamor for første gang, det er litt forvirrende men fy søren så fengende!!
dette er den ultimate belønning, og det er skummelt mange mennesker som lar meg lese dagbøkene sine, jeg lar INGEN lese mine, nå er det snakk om papirdagbøker med overskrifter som "kjære dagbok". jeg kan nesten ikke vente til neste gang jeg er kjempe snill, for noen mennesker skriver alt i dagbøkene sine, skoletanker og helgefester... mmmm!!
og denne fasinasjonen med kikking og lesing er jo selvfølgelig grunnen til at jeg begynte med dette, så min blogg er vel egentlig bare et alibi for å kunne lese andres blogger.  og de som er mest underholdene er de som skriver om hverdager og små fobier, da føler jeg meg så normal og tilpasset

ellers så reiser jeg om 32dager!! sol!!!

Dette har jeg lurt på lenge:
hvis jeg setter et egg på en stekeplate, og platen inn i en kald ovn, skrur på ovnen til 300grader.
hva skjer med egget?
blir det sakte kokt fra innsiden, sprekker det, blir det rosa med små blå prikker?
jeg vil så gjerne vite det, og hvis noe skjer med egget, som en liten eksplosjon, på hvor mange grader skjer dette?
oppfordrer til eksprimenter!

(microbølgovn er ikke det samme, da eksploderer det, snakk om å lære noe på den vansklige måten;)

jeg skal på ferie! med veldig snill vennine! i oktober!
så siden ferie koster penger og jeg bruker penger så må jeg begynne å spare. jeg har derfor satt meg selv et alvorlig budsjett, kun femhundre kr i uka, til mat og klær og fest og moro! det er ikke så veldig mye, det kan vi alle være enige om!
så nå lever jeg på en diett bestående av pannekaker og suppe, med en ekstra kos på lørdager med rundstykker og ost!! dette skal jeg holde på med til oktober slik at jeg får råd til mat klær, fest og moro på ferie. så mye for å nyte øyeblikket og ikke tilbringe hele livet i venting på høydepunktene. men siden jeg lever så spartansk har jeg kuttet ut belønninger og spontane turer til byen, de koster for mye og kroppen trenger mat.
jeg har gått forbi hver butikk, hvert klesstativ og hver film en hel uke!!! jeg syns nesten jeg fortjener en belønning.
så hvis andre må spare penger  fordi de vil se sollys i løpet av det neste halvåret, her det beste tipset jeg kan komme med: regal pannekakemix.
bland like deler pannekakemix med vann, rør om og stek, ihvertfall nok til fem middager, hvis du er en middels småspist jente. og hvis pannekaker ikke er din ting: rett i koppen, mat til en hel dag for ni kr, legg til et rundstykke for to kr og du har et festmåltid!
Enjoy!
ellers så er jeg glad for at afrikanske land har dannet au, syns dette er smart for dem.
jeg har hatt altfor mange forelesninger!

kun tre treff på siden min så har jeg 1000treff.... så dette er et billig triks...
vil ha tre treff!!! så skal jeg kanskje skrive noe spennende.
ikke at jeg ville vist hva det skulle være, trenger noen forslag!


ellers så er jeg frisk igjen, til min store glede har jeg smittet mange andre, så nå er det min tur til å være frisk og rask.... okay, kanskje ikke rask men kjappere enn de som ikke får oksygen til hjernen. og jeg har sittet gjennom hele filosofiforelesningen min idag også, jeg er så god av og til!
har andre mennesker et behov for å belønne seg når de gjør noe som er kjedelig eller vanskelig! jeg har en lav list for å  fortjene belønning, før så var det hvis jeg fikk en veldig god karakter, så hvis jeg møte opp og var på skolen en hel dag, (kjedet meg veldig i hele 3vgs), nå fortjener jeg belønning hvis jeg ikke sovner på første rad under en forelesning... løsning: flytt bakover i salen!
tror det neste blir en belønning for å ikke gi meg selv belønning.

topp tre belønninger:
-undertøy
-dvd
-smågodt
belønning anbefales for alle, et lys i hverdagen, en... ja belønning.
belønning:ikke bare for hunder!

jeg har jo som kjent litt problemer med det å prioritere, dette med skole før shopping gikk ikke inn hos meg, så nå som jeg lever på en veldig fast og urokkelig inntekt, (lånekassen) har jeg fått beskjed om at jeg er nødt til å prioritere det absolutt mest nødvendige, som da mente husleie og mat. jeg har jo bodd inni meg selv siden fødslen så jeg er temmelig klar over hvor vanskelig dette skulle bli før jeg flyttet. så jeg har vært flink, kun kjøpt det mest nødvendige, fornuftig og økonomisk som aldri før. men det går dårlig, det går dårligere og dårligere hver dag.
nye sko finner et hjem i mitt skap hver dag, undertøy stables nå i esker under sengen for å få plass og for ikke å nevne dvd-filmer, jeg kjøper masse filmer, ikke at jeg er hjemme lenge nok til å kunne se de, men jeg eier de.
jeg trøste/kjede/kose-handler de mest tåplige ting, selv om undertøyet er veldig stilig og storebror syns det er kjekt at han kan se nye filmer hver gang han er hjemme.
i dag handlet jeg undertøy for 800kroner! en to tre fire fem seks sju åttehundre kroner, det er en tredjedel av husleia det, og ca en åttendedel av lånet mitt for september. (kilder for disse tallene er noe usikker, fikk som kjent 0+ på matteprøve)
men jeg kan ikke slutte, jeg går på hver gang, kjøper de samme sakene hver gang, ikke brukenes og praktiske ting som bukser (hater å handle bukser!), eller bøker.
jeg har nå rammet inn bankkortet mitt og hengt det på veggen, da har jeg to hundre å leve på til lørdag, okay, skal ut på torsdag, så det kommer nok ikke til å gå så bra, men jeg skal ikke handle ubrukelige saker for pengene mine.
men hvis vi ser på utviklingen kan vi se at jeg har gått fra godteri, til topper, til sminke, til sko, til undertøy og nå til filmer... så jeg er ikke håpløs, der det er liv er det håp, og det er liv fordi det er utvikling.


jeg er klar over at det er mennesker i verden som sulter, som lever i absolutt fattigdom og at mitt budsjett ville matet et lite land. jeg er klar over det, jeg setter pris på å være så priviligert, og jeg gjør mitt til å jevne ut forskjellene...
jeg handler bare mellom innsamlings aksjoner...

korteste post hittil: jeg er så glad i dag!
best jeg legger meg nå, må spare litt forkjølelse til i morgen så jeg får sympati og medfølelse fra mamma. skal stå opp kjempe tidlig så jeg finner ut hvilken seminargruppe jeg er på... så finner jeg sikkert ut at jeg er på den siste og da er jeg plutselig ikke så glad lengre...

jeg er blitt syk, jeg er så syk at jeg tror det står om livet, jeg er forkjøla!!!
jeg er så syk at jeg ikke helt vet om jeg klarer å dra meg ut av senga for å finne ibuxen og litt saft. alle vet at ingen er så syke som en mann, vel det er ikke helt sant; siden jeg aldri har vært ordtlig syk har jeg ikke egentlig noe referansepunkt i hvor syk jeg er, så når jeg nyser er jeg et skritt nærmere døden og hvis jeg har et lite snev av vondt i halsen er jeg den første som påroper meg lungebetennelse og bronkitt. en gang i fjor var jeg syk i tre uker med selvdiagnosert hjernehinnebetennelse, ikke at jeg fikk så mye omsorg og støtte av den grunn.
merkelig nok mener mamman min at alt kan kureres med litt søvn eller frisk luft, og hvis ikke det funker så er det for rotete på rommet mitt... se logikken i den tankegangen hvis du kan.
nå som jeg er flyttet så lang hjemmen ifra så ser jeg en bedring i denne omsorgsfilosofien: mamma her faktisk ringt tre ganger i dag bare for å sjekke at jeg fortsatt var syk... det er liksom ikke så kult å skulke skolen når den er frivillig, ikke at dette har nådd mamman min. så jeg har tenkt å dyrke og pleie min forkjølelse til fredag for da skal jeg hjem, er jeg skikklig flink klarer jeg å skarpe sammen en anstendig feber i løpet av torsdagen også... here is to hoping!!


noen feberskapende tips som er gjennomførbare på et tog, eventuellt noe som jeg kan skrape sammen de neste to dager... har prøvd det å gå tynnkledd i september men det ga meg bare en forkjølelse.





 

jeg har filosofihistori, et fag som føyer seg i en lang rekke av fullstendig ubruklige fag... nevner i fleng: kristendom, kristndom og livssynsundervisning, biologi, gym og o-fag!
det som er tåplig med filosofihistorie er at jeg ikke egentlig lærer en skit, de jeg lærer om har som regel ikke skrevet en dritt, ikke trodde de noe som gir et fnugg av mening og det viktigste: de er daue, de er så daue jeg har alvorlige problemer med å forstå i hvor stor grad de er døde.
men når jeg allikavel sitter der to timer to dager i uken og hører på gamle ideer og tanker, og stolene er akkurat hakket for ukomfortable til å sovne i, så sitter jeg igjen med en skummel følelse av å ha blitt litt påvirket.
som igjen gir oss: min teori om verden!!!
*trommevirvel*
jeg tror at en gang så skjedde det noe, det var det første som skjedde, og alt etter det er bare konsekvenser av denne ene tingen.
så når jeg ser på det er jo historie en helt kurrant ting å studere, det er jo studiet av konsekvenser.
som igjen gjør at fag som gym mister fullstendig mening... hvis det da ikke er en konsekvens av ren sadisme hos offentlig ansatte.

og så ser jeg at jeg nesten har tusen besøk, hvordan i pokker har det skjedd? hva i svarte skjedde mens jeg var på fadderuka, gikk jeg glipp av noe her eller? hvor fant disse menneskene meg?
og hvorfor legger de ikke igjen flere kommentarer?
og gjerne kommentarer om norges politiske historie, men det er på ingen måte et krav.

nå er jeg hjemløs, jeg er i boligtransitt og det minner veldig om å være ute å reise, jeg har begynt reisen men jeg er ikke kommet lengere enn til gardermoen. det er forresten først når jeg kommer til gardermoen at jeg husker hårbørsten eller klokka mi eller den ene toppen som jeg skulle pakke.

foreldrene mine er reist med flyttelasset, hele livet mitt alt jeg eier av verdslige matrielle ting er pakket inn i fem kasser og en gymbag. jeg kom til verden uten noe og det er ikke så mye jeg har klart å skrape sammen den tiden jeg har vært her heller. jeg finner små ting rundt om kring som jeg glemte å pakke men som jeg ikke har plass til i veska så de må være igjen.og jeg kan ikke reise noen steder fordi jeg skal reise kl seks i morgen tidlig, lillebroren min er reist for å sove hos en kamerat mens foreldrene mine hjelper meg med å flytte. jeg savner han allerede, hvordan skal jeg klare dette helt alene?!
hvis noe skjer er nærmeste slektning eller venn flere titalls mil unna og jeg er helt alene i verden. tenk om alt går dårlig og jeg ikke klarer å bo alene?

så skal jeg vente i oslo i en hel time i morgen, jeg liker ikke oslo, jeg syns det er en skikklig skummel by, masse mennesker som ikke forbruker en kalori på å stikke meg ned og ta alt jeg har på meg... okay det er kanskje en overdrivelse men det er ikke litt hygglig der en gang, det er en fæl by.
og nå bare ramler alle tankene inn i hodet på en gang, skikklig panikk og jeg er redd og jeg vil ikke reise mer, jeg vil hjem. og nå gikk det over. beste vennina mi foreslo en gang at jeg burde undersøke mulighetene for å bli medikert for slike angstanfall, hun mente det ikke var normalt å ha et hode som går i tusen og tjue hver gang noe forandrer seg. men hun flytter jo frivillig til oslo, så hvor smart kan hun være?!

Jeg har ikke så mye tålmodighet med andre mennesker, jeg er den personen som tuter i trafikkkøer, (som vistnok er grusomt forstyrrende for personen som styrer bilen) den fæle dama som dytter forbi deg når du prøver å knytte skoene midt på fortauet, og den personen som sukker høyt når du insitere på å betale kassadamen i femtiøringer og kronestykker en sen lørdags ettermiddag.
Så for å unngå å bli banket til en blodig pøl av forbannede og frustrerte medmennesker går jeg med rundt med minidisken til en hver tid.
Da kan jeg høre på litt musikk mens jeg tenker over hvor mye bedre verden hadde vært hadde alle mennesken bare gjordt slik som jeg vil.
Og når jeg går rundt i mitt eget univers, hvor musikk dekker over irriterende vaner hos andre, har musikk en liten tendens til å trekke fram en av de mindre sjarmerende hos meg... jupp jeg er en av de menneskene som ikke skiller mellom "inni hodet" og "utenfor hodet" sang. Sånt sett er jeg lik en fireåring i utvikling.
Jeg synger med, vanligvis veldig lavt, med litt hodedigging, og kanskje litt rytmisk fottramp, så smiler jeg, smiler veldig mye, nesten så mye at folk frykter for sitt liv og prøver å flykte fra denne psykopaten som vipper på hodet og smiler som en galning.
Og så er det de sangene som er så forbaska fengende at jeg ikke kan la være med å ta i litt ekstra i refrenget, nå med litt mere håndbeveglser og smilet som var skummelt før nå er så stort at det er en fare for at jeg kan komme til å miste ørene, og når sangen når den siste høye tonen gauker jeg med, av full hals.
(Mentalt bilde: Witney Houston i The Bodyguard, ja sånn minus stemmen og hudfargen og antrekket... faktisk nesten ikke lik ho i det hele tatt. Kansje litt Herborg Kråkevik)
Det er ikke fritt på at folk reagere litt på det her, og har fått endel reaksjoner, de fleste ser på meg og tenker nok at; "Dette er altså den kommende generasjon, snydings på en onsdags formiddag..."
Har også fått beskjed om at; "Holder du ikke kjeft nå så får du gå hjem..." det var på nattbussen og min femte reprise av cola-sangen, enkelte mennesker ser ikke talent om det så slår dem gjentatte ganger i hodet med en stang!
Den aller beste var en gammel mann som sa; "med en slik stemme, hvorfor jobber du her?"
Men dette er altså det nærmeste jeg kommer til rampelyset, (ja, det er kanskje beste slik) jeg har lovet på tro og ære å aldri melde meg på Idol...

Mens jeg blabler avsted om musikk: kan noen si meg hvem som synger "... and if you get scared, just you remember my love is blind, and if you get scared, ill come running, eller ill come touch you...."
Det er fult mulig at jeg kommer til å miste det lille jeg har av forstand hvis jeg ikke får høre resten av den sangen snart. Enten det, eller at sjefen min kveler meg med en hemp-vott.

Dette er den nyeste i en uendelig lang rekke av innlegg preget av at jeg skal flytte, og siden jeg var så godt i gang med mine endeløse anfall av angst og panikk, skriver jeg litt om alt det jeg må ha med meg:
- Body lotion; jeg har med meg seks (!) flasker med bodylotion, en som skimmrer, to som lukter vanilje, en som har soyaolje i seg, en med oliven olje, og som vist nok skal lukte friskt av havet. (Bor på en øy og kan skrive under på at havet aldri har luktet som denne kremen.) Jeg har jo ikke tørr hud engang!
- Femten leppestifter og lipglosser; jeg tror jeg er oralt fiksert.
- Fire pakker med gnagsårplaster; som jeg har tilstått tidligere er jeg viljeløs  ovenfor noen med skilt på brystet, har mange sko, har mange gnagsår.
- Førti dvd`er; må jo ha noe å gjøre når alle de andre er avsted og står på ski.
- En søppeldunk; kanskje de ikke har sånt på lillehammer...
- Et fotoalbum; den er vel egentlig selvforklarende.
- Tre parfymer, egentlig fem, men de to siste er så små at jeg velger å ikke telle dem, ellers ville jeg få problemmer med å forklare hva jeg skal med all den parfymen.
- Tre dusjgeler, som alle lukter vanilje.
- En veldig god skrubbekrem
- Noen gryter og sånt som mamma hevder at jeg vil komme til å trenge.
- Og seks vesker.

Jeg vet ikke hvilken nolus som fant ut at jeg var i stand til å bo alene, når pengene er borte på vesker og leppestift kommer jeg til å måtte leve på bodylotion og parfyme... Det er min skjebne å dø velduftende og med ubeskrivelig myk hud.

hvis du hadde hatt den utpregede gleden av å noensinne møte meg ville jeg nok virket som et selvstendig individ, jeg har blitt beskrevet som: "sterk" (og da er det temmlig klart ikke den fysiske formen de snakker om), "outspoken", og "selvstendig". har også blitt beskrevet som en "dum dumming" og en "busemann" men det er mange år siden og jeg har mistet mine karakteristiske busemann egenskaper, dessverre.
men jeg skal ikke krype for høyt opp på min høye hest, jeg er bare dødlig, antar jeg ihvertefall, og jeg har en stor svakhet: mamman og pappan min.

jeg har tatt et selvstendig valg i hele mitt liv, og ja det har ikke vart så forbaska lenge, men er jo det en temmlig dårlig stilling.
jeg kjempet med nebb og klør for å søke salg og service, fra november i tiende klasse  til  mars, og fra mars til langt ut i oktober, når karakterene mine lå over gjennomsnittet og læreren min fortalte moren min at hun hadde all grunn til å være svært stolt av meg. så igjen fra april i første klasse ( legg merke til terroren; de valgt å vente til det var forsent til å forandre søknaden, we are dealing with professionals here people). til slutt kapitulerte jeg, jeg valgte allmennfaglig påbygging, så mye for det ordtaket som sier at mor vet alltid best.

men hvis vi ser dette fra et større perspektiv så kan vi se at jeg i utgangspunktet kjempet i et godt år for å jobbe med reiseliv, det var jo det jeg ville, og jeg endte opp med å gå på høyskole å studere nyere historie!

jeg gikk fra å reiseliv til historie, reiseliv! historie!
hva skjedde lurer du på? foreldrene mine satt i bruk "ikke sint, bare skuffet", forsterket med "vi hadde bare andre håp og drømmer for deg".
og det var slik jeg gikk fra sandstrand og pina colada, til krig og fordervelse, fra reiseliv til historie. jeg lurer på om jeg noen gang hadde lyst til å bli lærer, om det i det hele tatt var noe jeg tenkte på, før mamma sa "åh, du hadde passet så bra som lærer, hvorfor kan du ikke prøve det?" kanskje jeg kommer til å bli en slik lærer som starter dagen med en "liten en" og avslutter den sovende over kateteret med tunga sensuelt liggende på tørk på benkplata.

ja... men det viktigste er jo at de fikk sine drømmer oppfylt!!??

Flytting=70% Rydding+ 25% Vasking+5% Pakking

jeg skal aldri flytte igjen, har pakket bort jakker og vintersko, som har fylt tre pappesker. jeg har papirkutt i panna, (jo, det er en logisk forklaring på den, og ja den innholder ordene "det", "var", "ikke", "min", "feil", "!")
over alt hvor jeg går er det folk som vil gi meg pappesker, en nabo stoppet faktisk midt på riksveien for å hyle ut av vinduet at hun fortsatt hadde pappeskene fra da hun flyttet. det skumle er jo at hun har vært naboen min siden jeg var fire. og det folk forteller meg om lillehammer er at det er flott å stå på ski der, og at det er vakker natur. ja det er nå klart at jeg omgås mye med fullstendige fremmede. jeg liker jo ikke å stå på ski, jeg kan ikke stå på ski og jeg liker ikke lange fotturer i vakker natur, da vakker natur ofte er omringet av mindre vakre dyr som etterlater mindre vakre bitemerker.

og så vet jeg ikke åssen jeg skal få alt jeg skal ha med meg inn i bilen, det er snakk om alt jeg eier og har, sånn bortsett fra senga og skrivebordslampen min. jeg slet med å pakke sekken min når jeg skulle på skolen, det var bare aldri nok plass nok til det jeg må ha med meg,(mini disk, mobil, lommebok), det jeg ville ha med meg, (sminke, speil, børste) og det jeg burde ha med meg (bøker, blyanter). dette førte jo til at jeg måtte prioritere, gjett hvilken rekkefølge jeg pakket i da?

og lillebroren min skal begynne på ungdomskolen, hvem skal nå ta han i å røyke, handle en six-pack til han før hans første drikkefest , som han må dele med femten kamerater, hvem skal bekrefte historien om at det virkelig bare var tre mennesker i huset når mamma og pappa var borte en helg?
lillebror blir jo enebarn jo!!
det var jo alle grunnene til at alle mennesker bør ha søsken, sånn at de kan ferske de i røyking og bekrefte små harmløse løgner.
jeg er gla i brødrene mine. men nå er storbror flyttet og jeg reiser om 10...+/-  til jeg reiser, stakkar lillebror! skal si til vennina mi at ho må passe på han, og utstyre han med radar... skal bare pakke ferdig først!

Jeg flytter om 23 dager.
Jeg kom inn på første valget mitt og nå skal jeg flytte til lillehammer.
Helt alene.

I går var jeg på handletur med mamman min, i mitt noe naive sinn tenkte jeg at jeg trenger jo egentlig ingen ting, kanskje en stekepanne.
Mamma var ikke så naiv, så nå har jeg to gryter, en stekepanne og bestikk og håndklær og en ostehøvel(!) og sengetøy og nå mener mamma at jeg har fått dekket det mest elementære. Ja...Jeg trenger jo sikkert ikke glass allikavel.
Og alle som får vite at jeg skal flytte ramser opp masse livsnødvendigheter som jeg absolutt ikke må glemme, som pass og bankkortet mitt, (De kjenner meg for godt) og så skal jeg pakke alle klærne mine, til og med vinterklær, og sko og sminka mi! Jeg kommer ikke til å få plass til alt dette på et lite rom. Får leie meg en garasje!  Jeg tar datan med meg, så får lillebror bare furte.

Men når jeg har tatt med meg en dyne og pute og gryter og datan og håndklær, trenger jeg mer da? Trenger tips!!

Jeg har hatt min første lørdagsfri på over et år, skjønner nå hva jeg har gått glipp av. Helgen min begynte faktisk et helt døgn før tiden, plusset er jo at den varer helt til neste mandag:-D
Og siden jeg har hatt fri  i dag har verden bestemt seg for å legge alle de tingene som gjorde at jeg ikke var så begeistret for lørdagen før jeg begynte å jobbe, til i dag. Jeg ble vekket i dag!!! Hva slags straff er det? Jeg er temmelig sikker på at livstids fanger får sove så lenge de vil, hva her jeg gjort for å fortjene denne straffen? Var det fordi jeg ønsket at Gud skulle la lynet slå ned i to familier, var det straff for å ikke ta telefonen når den ringer. (Jeg har nr visning, liker jeg deg ikke er jeg ikke så dum at jeg tar tlf når du ringer)
Klokka halv ett begynner mamma med den endeløse bankinga og gnålinga, klokka ett går hun over til hardere skyts: Queen, Greatest hit, det er vansklig å sove når "Loverboy" hammrer gjennom taket.
Klokka halv to kapitulerer jeg...
Får ryddet en sti inn til rommet mitt, som er min versjon på å rydde rommet mitt. Det er ikke det at jeg er spesielt rotete, tingene mine har bare en tendenes til å bli liggende der jeg legger dem.
Rydder i sminka mi, og kusinene mine er overlykklige over å arve min overskudds-sminke. (Klær går til fretex, hvis jeg ikke vil gå i det ser jeg ingen grunn til å tvinge andre til å gå i det heller.)
Og dagen min går skikklig til helvete når lillebror slipper to trosterrorister inn døra, og med trosterrorister mener jeg selvfølgelig de forbanna Jehovas Vitner.
For de av dere som ikke får besøk av disse relgionsrottene: Vær takknemlige!
Lillebror syns det er morsomt å se hele familien kjempe for å få disse menneskene ut av huset igjen, og har egentlig ikke noe i mot at de sitter i stua, når han er lei går han bare ut og spiller fotball.
Jeg hater de! Jeg liker ikke misjons virksomhet, hverken i Afrika, Asia eller hjemme. Jeg trenger ikke en gull kalv til å styre mine valg, det er mine valg og jeg vil ta både de gode og mindre gode konsekvenesene til det jeg gjør.
Jeg gikk på skole sammen med en som var nyfrelst, hun fikk en liten datter i slutten av skoleåret og hun takket Gud for denne ungen i hver forbanna setning.
Unnskyld, men hvis jeg har forstått dette med forplantning riktig, hadde Gud veldig lite han skulle hatt takk for! Stå opp for deg selv, ta den rosen du fortjener!!
Ihvertefall, nok en diversjon, jeg liker ikke frelste mennesker. De skremmer meg, det at de virker utav stand til å ta egene valg, basert på egene tanker og følelser virker mer enn en anelse... Underdannig. Jeg mener alle mennesker er skapt like, uansett hva slags nedsettende kallenavn jeg bruker på dem, (stor i ord, liten på jord). Så hvorfor vil de ikke stå for det de gjør, hvorfor trenger de en innbilt og skapt skikkelse for å gjennomfør sine ønsker?
Så siden jeg ikke er positiv i utgangspunket, at de begynte med setningen "Har du tatt Frelseren inne i livet ditt?" Var nok ikke det beste utgangspunktet for å starte en konstruktiv samtale. 
Kort sammendrag av samtale (punktvis):
*tro i dagens samfunn
*misjonerning gjennom tidene
*abort og prevensjon (det var ikke at populært samtale emne for den eldre mannen)
*homofili (enda mindre populært)
*livet etter døden 
*trusler om at jeg ville brenne i helvete
*trusler om å poitianmelde dem.
*flere trusler om å brenne i helvete.
*og den dramatiske avsluttningen: nabon trusler om å "banke livskiten ut av han hvis han noen gang kom tilbake"

Jo da... Alt tatt i betraktning: Det å jobbe på lørdags formiddag er ikke så ille! 

Jeg fikk jobbelister for sommeren i går, dritt jobb!!
Jeg skal jobbe bitte lite grann, helt minimalt, nesten sånn at jeg bare kunne sagt opp, jeg må dele vanlig jobbemengde med de to hurpene som skal ta over for meg. (Morsomt at de trenger to for å gjøre den jobben jeg gjorde alene, hm...Nesten så jeg kan bli litt høy på pæra av det:)
Men jeg ville jobbe mye, siden jeg skal slutte i august, og derfor trenger masse penger hvis jeg kommer inn på hil, hvis jeg ikke kommer inn på hil, trenger jeg enda mer penger, det er ikke gratis å trøstespise bort en fremtid!
Jeg ville helst jobbet hver dag hele juli, men siden jeg skal slutte må de trene opp de andre to til å ta oppgjøret og stenge og sånt... Ja det tar jo ca en dag.
Hva med resten av måneden?
*Puster dypt* Sjefen min er lei seg for at jeg ikke skal jobbe mer, men de andre to må ha opplæring. Tror hun håpet på at jeg ikke skulle fortsette med skolen, slik at jeg kunne jobbet ihvertfall ut året, faktisk så håpet jeg det selv også... Men jeg har veldig lite jeg skulle sagt om mine fremtidsplaner.

---

Jeg jobbet til tolv i går, til midnatt, veldig kjedelig! Det regnet den siste timen og da ble jeg jo stående der alene da. Mens alle de andre stenger butikken og reiser hjem tusler jeg rundt og sminker meg litt. Forresten, det som ser enda verre ut enn de  som står ute, foran vinduet og sminker seg, er de som står inne i butikken og sminker seg... Derfor gjør jeg ikke det så sant det er andre mennesker i byen. Og når  klokken endelig nærmet seg tolv, og jeg kunne stenge og ta oppgjøret, da kommer det to familier inn.
Det er en lov som sier at når det ikke har vært en kunde innom på over en time vil neste kunde bestandig komme akkurat i det man skal til og låse døra, og de vil bestandig, uten unntak "kun kikke litt"!
Dette er en av livet små prøvelser som noen insister på å utsette meg for hver forbanna gang jeg skal stenge butikken. Det ville ikke kostet disse familiene en kalori å ha kommet for et kvarter siden, de hadde sittet og spist pizza den siste timen. Og når de ser at jeg står med nøkklene i hånden og jeg har tatt inn alt som gir inntrykk av at butikken er åpen, da kommer de løpende.
Stikker vernestøvlene inn i dørsprekken og sier med den blærete og hovene stemmen sin "Dere er vel ikke stengt vel?!"
Hm... Kjære Gud, hvis du finnes, kan du slå et lyn ned i denne familien? Hvis du gjør det lover jeg å aldri be om noe igjen! PS: Har vært veldig flink hele uka, har til og med vært i gudstjeneste med bestemor. (Okay jeg sov gjennom halv, men det teller fortsatt!)Amen
Mens jeg venter på at himmlen skal åpne seg og lynet skal slå ned i disse familiene fra helvete, presser de sine ekle, klissete fingre inn i sprekken og dytter opp døren. Her overdriver jeg ikke engang, de presser seg inn døra og nærmest ramler over hverandre når jeg slipper taket.
De har fem barn mellom seg som alle har sine respektive femti fingre over hele sminkestanden, ingen leppestift står urørt, ingen øyenskygge trygg når djevelbarna "bare kikker".
Jeg skulle vært halvveis gjennom oppgjøret på dette tidspunktet og har ikke tenkt å vaske den standen en gang til, så nå er det på tide å skremme skitten ut av ungene: Hvis dere rører den sminken, eller noe av det som står til utstilling, må dere vente på ute i regnet!
(Jeg liker ikke unger, de roter og sigler og søler og knuser alt som kommer innen en meteres radius,når det er sagt; Hvorfor er barna oppe kl tolv om natta, den ene jenta er tre år?)
Dette fører til at mammane blir ubeskrivlig røde av skam, og at pappane slipper alt de har i hende og ikke rører noen av varene igjen.
Så begynner den taktiske smiskingen for å få meg over på deres side, litt snakk om hvor flott det er at sentrum kan arrangere noe som dette, hvor koslig det er i butikken, og hvor mye fint det var her, et meget mislykket forsøk på en vits og så den pinlige tausheten. Jeg bryr meg ikke, dette er mennesker som under ingen omstendigheter ville kjøpt noe i denne butikken, man kan se det på lang avstand. Den eneste grunnen til at de fortsatt er inni butikken er fordi de har betalt p-avgift frem til midnatt og de har ingen planer om å kaste bort de kronene!

De er inni butikken til klokken er akkurat fem over tolv, da kom det en sekuritas mann og spurte om jeg hadde noen problemer, siden jeg ikke hadde stengt enda... My Hero!! Da gikk familien, til og med de helt uten sosial sans vet at de ikke er velkommene etter åpningstid.

Ahh... Der kom Spraybloggen tilbake igjen, og verden er igjen  i balanse:)
(Okay, skal innrømme at jeg ikke egentlig merket det før i går kveld, men jeg kan jo late som...)

For ca 1 uke siden måtte jeg sperre et bankkort, ikke noe krise, kortet lå trygt der det lå og hadde det ikke vært for at mamma fant ut at det ikke lå i lommeboka så hadde jeg ikke sperret det. Men det er jo ikke poenget her, poenget er jo at jeg måtte inn i banken for å sperre det. Jeg hadde en god halvtime før jeg skulle møte kameraten min for vår tradisjonelle softice i pollen, planlagt tid det ville ta å sperre kortet mitt: 5minutter!
Jeg kommer inn i banken og før jeg får uttalt ordet "sperre" dytter bankdamen meg mot den fryktede kontofonen!
Jeg hater kontofonen, det finnes ingen unnskyldning for å tvinge meg til å snakke med en uvitende, kvisete, slesk telefonmann når jeg kan snakke med den skikklige og greie bankmannen som ikke har noe annet å gjøre enn å spille kabal allikavel! Jeg har ikke noe annet enn fæle minner fra kontofoner, uansett hvorfor jeg ringer forteller de meg om boligsparing for ungdom, fordelene ved å ha nettbank, og mitt noe uansvarlige forhold til sparing, en prøvde til og med å pakke på meg en pensjonssparings konto...
Det tar i overkant av en halvtime å komme fram til en ikke-innspilt melding, selv om personen som svarte var like hjelpsom som meldingen, "Hva er det du vil?!" Jeg klarer så vidt å stotre fram noe som kan virke som "Jeg ville gjerne sperre et kort...Vær så snill... Hvis du har tid... Takk.." et nytt kvarter i telekø, med
pan-tortur, hvorfor de ikke kan investere i litt ekte musikk og ikke den mølja der vil jeg aldri skjønne, det er ikke akkurat manglen på penger som forklarer det.
Endelig blir jeg satt over til avdelingen som har med Master Card å gjøre, nok en skikkelse av solskinn tar telefonen, å glede!
"Ja, hva er det du vil?!!!" nå er jeg sint, klokka er ni om morgenen, jeg skulle vært et sted for et kvarter siden, og ingen i det dritt selskapet sier "Hei".
"Jeg skulle få sperret et master card."
"Greit, og når mistet du kortet?"
"I påska en gang."
Og her er det magiske punktet når den lille lodotten fra bærum plutselig tror han har noen som helst autoritet og begynner å kjefte på meg...Skikklig ordtlig kjefting.
"I PÅSKA???? DET ER JO FLERE MÅNEDER SIDEN, DU MÅ MELDE FRA OM TAP AV KORT SÅ FORT SOM MULIG! HVORFOR HAR DU IKKE SAGT NOE FØR??"
"Du og jeg sikkert har forskjellige definisjoner på misting av kort, 
kortet mitt ligger i en bankboks, i et hvelv, i Reykjavik, på Island, der det er tryggere enn det noen gang ville vært i min lommebok. Grunnen til at jeg ikke har sagt noe er fordi det er min bankboks, og fordi jeg ikke hadde noen planer om å noen gang ha noen som helst kontakt med master card igjen! Men det ser jo ut til  å gå på ræva..."
Fullstendig, velsignet stillhet...
"Ja, har du tenkt over å prøve nettbank?" Sier telefonmannen med den høyeste grad av innøvdhet.
"Tuller du? Du kan ikke egentlig tro at jeg har noen som helst tiltro til deg nå og at jeg ville være det minste intresert i nettbank?"
Igjen , helt stille...
Jeg legger på og går ut av banken. Igjen står det en gammel dame, lilla permanent og trille veske, som beinnekter å snakke i den kontofonen! Good for her!

Til DNB, Biblotek, Posten, NSB og andre som tror effektivisering ligger i telefontjenester; vær så snill, tenk om igjen, tenk på alle de som hater mer enn noe annet å høre "det er for tiden stor pågang, vennligst vent". På de som har en svært liten toleranse for klysete drittsekker. Og på de som har andre ting å gjøre enn å høre på pan musikk, dette er et stort segment av befolkningen.
Og så til slutt; neste gang jeg blir henvist til kontofonen, tar jeg ut alle pengene mine(ja... jeg vet det ikke er en stor trussel) og legger de under madrassen min, og med mitt kortbruk, vil dere tape masse penger i avgifter og purringer.

For lenge siden, i femte klasse tror jeg, kanskje enda tidligere enn det og når jeg tenker meg om, var jeg medlem av TL-klubben. (Rekk opp en hånd hvis du kjenner deg igjen!) I TL-klubben får man tilsendt bøker hver måned, en "gave" som var et eller annet de kjøpte billig fra langtvekkistan og som alltid var knust, pluss at vi fikk et medlemsblad, med plakat og greier!!! Plakat av Backstreet boys!!!! Dette var altså før jeg kunne skille mellom dårlige og gode bøker men etter jeg fant ut at boyband var en blasfemi mot musikk.

I dette medlemsbladet var det en spørrespalte, litt Mona&Mikkel fra Topp og litt Kjære Åsa fra Allers, jeg husker ikke hva den het men det er heller ikke poenget!
Hver månede så var det en liten jente som skrev inn og fortalte så sårt at hun og bestevennina ikke var bestevenner lengre og at hun ville være bestevenn med en annen jente istede.... Stort drama!!!
Når jeg leste de spaltene var jeg så utrolig oppgitt over de jentene, de kunne jo være venner alle sammen!!! ( Jo da, en liten Mor Theresa in the making, vet ikke hva som gikk galt.) Men det tok faktisk godt og vel ti år før jeg forsto hvilket dilemma dette er.
Nå har jeg masse mennesker som står i tåkeland mellom venner og bekjente, de er mennesker som jeg har gått i klasse med opp igjennom, eller jobbet sammen med, eller sittet og løst verdens problemer med på et sent nachspiel (?). De er mennesker som jeg møter på bussen, snakker koslig med, og går fra de uten egentlig å tenke noe mer over det.
Nachspiel menneskene er det ikke noe problem med, samtalene er så ensformige og kjedelige at jeg pleier å gjemme meg bak minidisken og late som jeg sover når de kommer på bussen. Jobbe menneskene er det ikke så mye å si om, de er koslige nok de, men samtaleemnene begrenser seg til "Så...åssen er jobben da?" De klarer overgangen fra venn til bekjent glatt ikke noe problem,men så er det tidligere venner, gjerne venner som jeg har delt personlige saker med, og på et eller annet tidspunkt betraktet som veldig gode venner, når de blir "vansklige venner" kan jeg da kutte de ut?

Venninen min og jeg har holdt kontakten siden barneskolen, mest fordi vi er naboer og fordi vi kommer greit overens. Vi krangler ikke, vi mobber ikke. vi furter ikke, så sånn sett er vi gode venner. Men vi har ingen ting til felles!!! 
Nå har vi ikke vgs til felles engang, samtalene er blitt treige og ensformige, og jeg ønsker hele tiden å unnskylde meg for å reise hjem.  Vi er på fullstendig forskjellige bølgelengder, og det eneste vi nå har til felles er at vi deler postnr.
Men hun ringer meg fra tid til annen (les: tre ganger i uka +++) og spør om jeg ikke vil være med på kino, eller på kafe, eller stikke nedenom for å ta en prat... Alle fibre i kroppen skriker "NEI!!!!" men jeg sier  jo selfølgelig ja, og da sitter jeg der da, med ingenting å si og med et sterkt ønske om å bli veldig syk slik at jeg kan reise hjem.

Hvor mange ganger må jeg gjennom sånne ting før jeg bare sier opp vennskapet, bør man gi ut varsel, finnes det ingen sms-tjeneste for dette, en vennevarsler?  Eller kanskje folk kan få et stempel på hånden,eller en ranking liste over sine venner og bekjente som de kan sende ut til sine kontakter for å holde alle oppdatert over endringer. Da kunne alle sluppet de fæle telefon samtalene, de grusomme møtene på bussen eller i kassa på Rimi, eller enda verre: På et forspill, mens man enda er så edru til å vite at du ikke liker personene som klemmer deg men fortsatt veldig innstilt på å bli så full  at man vil beholde den "gode" stemmningen. Da kunne møtene foregått noe som det her: "Hei."sier bekjent "Hei."sier du. Istedet for dette: "Heeeeeeiiiiii, så koslig å møte deg, det er så lengen siden! Åssen har du det da, og åssen går det med kjærligheten da?" Bekjent sier dette med et tonefall bare hunder kan høre, og du er på rask vei ut av vinduet i femte etasje.  Ellers så må alle mennesker i hele verden få en bedre justert sosial sans.

"La meg dø når det skal skje-
jeg ønsker bare at det skal sies om meg av dem som kjenner meg best,
at jeg alltid rykket opp en tistel og plantet en blomst,
der hvor jeg trodde en blomst kunne gro."


Det er alt jeg noen gang kan håpe å bli husket for,
noe som egentlig er veldig okay.
Sitatet er hentet fra Utoversplash, skulle gjerne laget en link til den men det klarer jeg ikke.